rapperfruen
Hun er 117 og verdens eldste
➡ ♥♥♥ Link: Verdens feiteste dame
➡ ♥♥♥ Link: https://dating18plus.ru/Catherine1999
Vi avsluttet kvelden på Hard Rock Café. En midtstopper fra Skårer Terasse hun lyktes svært godt med en brasse. Den er ikke spesielt lang, men desto brattere.
Det er gjerne slik blant dei fleste på dette forumet er opptekne av det store og det tekniske. Dersom det berre er prisen som hindrar alle i å vere grøne då...
Verdens tykkeste mor slanker seg - Sistelinja minner mest om ei søndagsstemning på fisketorget i Bergen. Redaktøren har absolutt sansen for slike åpne poenger, det gir muligheter for å tygge drøv på verset lenge etter at man har lest det.
Ei jente som var frå Tananger kom til mor si og sa: - Eg er svanger. Mora spør: - Kven er far? Så ille er det ikke, men verseforma kan uten tvil oppvise mange sistelinjer av den sorten. Denne er relativt uskyldig, om enn litt kvinnediskriminerende kan noen lage et limerick om en mann som besvangrer et damekor? Jon Tegneby er neste skribent. Puritanere vil kanskje pirke på forma, og poenget er kanskje litt dunkelt, men forfatteren viser i hvert fall en språklig tøyelighet som alle limerick-snekkere trenger. En sexfiksert kæll i fra Grotum han sto og klødde på scrotum det sve og det klødde og pungen den klødde Ja, dette var dagens motum. Marianne Sulesund Så var det Marianne Sulesund sin tur, og takket være et ubeleilig kræsj på pc'en lå bidragene hennes alt for lenge skjult i en av Bill Gates' katakomber. Men den som venter på noe godt, venter ikke på noe verre. Og den gode Marianne slår til med en nyskapning - en limerick-såpeopera! En slektsforsker i fra Sula surfa Internett heile jula for å finne han Lasse si slekt men det var ikke kjekt ho holdt på å bli rent skrulla! Han Lasse var mange steder det ga svært kortvarige gleder han forsvant som en fant Forskeren sitter og beder. Han var ølbrygger han gamle Lasse kanskje drakk han av samme kasse mange unger han fikk og de gikk og de gikk Lasse, rundt i Bergen tasset. Tre koner har han å takke flust av unger på Harebakke om hans far, gamle Bendik var like hendig får vi se når historien snakker! Bodil Puntervoll-Pedersen Sa jeg påske? Vel, pluss på en klissvåt nordnorsk sommer, og så slår Bodil til med et produkt som tyder på at sommerværet var langt bedre sørpå. Om diktet er å si at det ville glidd fint inn i seksualundervisninga i folkeskolen for femti år siden. En gartner, Per Venger, fra Enger sådde flittig i bed og i senger, men når natten falt på, hva gjorde han så? Jo, da sådde han frø i fru Venger. Bente Grude Borgos En halvgammel nerd i fra Strand, ja stemmer, dæ e han Johan, han vest ka han gjor, når sorgen va stor, før dattra ha fått en Trojan. Og så - i et anfall av nepotisme se fremmedordboka - tar jeg med et produkt som den eldste dattera mi har begått. Hun Bente Grude Borgos, så det er sagt ringte en søndag formiddag fra Mosjøen, pc'en hennes hadde virus over alt, og katastrofen ringte på ytterdøra. Jeg gjorde som enhver omtenksom far bør gjøre - sendte et virusprogram med første mail. Ivar Kalleberg Og så kommer endelig en mannlig limerick-snekker, den første på lenge. Ivar Kalleberg bor etter telefonnummeret å dømme i Oslo, den kjente forstaden til Bærum og Fornebu. Han bidrar til ei sterk økning av den språklige spennvidda i denne spalten, og han ser ut til å være like stiv i engelsk som redaktøren er i skranketurn. I hvert fall er det et drama i tre akter, og Ivar Kalleberg skriver at produktet er 70% heimebr... Joda, man legger kanskje merke til at tre av linjene i startverset er henta fra en gammel klassiker, men den nye varianten har absolutt mer - eee - reisning. Ivar Kalleberg var lynkjapp å følge opp suksessen med foranstående bidrag. Det kom raskt to til, så fort at han ikke rakk å skrive på engelsk. Ei våryr berte - Siv Jensen var hypp på litt kos med Jens Svensen men det ble bare tull resultatet ble null for røyken har tatt bort potensen Den første limericken kom i to varianter, og jeg har valgt den som rimer. Et søk hos Statistisk Sentralbyrå viste at førti personer i Norge heter Siv Jensen. Okei, alle er vel ikke like langt fram i nyhetsbildet, men jeg tar sjansen. Det andre bidraget er egna til å få enhver biologilærer til å hente fram strykkarakteren. Men sånn er det, den dikteriske frihet og kåthet tar ikke hensyn til slike trivialiteter som kromosomtall og ulik forplantning. Er det ikke noe som heter cross-over, hva? Ei ræge som kom i fra Løken hadde samme vane som gjøken Ho ga bort sin rogn til en tante i Sogn som egentlig var gammel frøken Etter noen ukers tenkepause fyrte Ivar Kalleberg avgårde ei ny ladning med rimerier. Han prøvde Siv Jensen-remsa på nytt, men det overså redaktøren uten særlig store kvaler. Jeg regner med at folk i Stavanger vil juble over at Bjelland har begynt å produsere bokspålegg igjen. Der var der et kirkemøte i 325 vedtok med knapt flertall at kvinnen har sjel. Og like forbaska serverer Linnea sild med dill på svenskefat! Som sådan har han altså jeg dyp innsikt i etterkommer-problematikken. Han fortsatt jeg har tilsvarende dyp forståelse for strevet det vil medføre å skrive slektshistoria for kattene i Oslo: En hankatt i Oslo City var aktiv og særdeles flittig I hele sitt liv var han svært produktiv og ble far til titusen og nitti Utpå kvelden kom sending nummer tre fra Ivar Kalleberg, denne gangen med en biologisk sensasjon: Huggorm på Finnmarksvidda!!! For de uinnvidde: Vanligvis holder dette krypdyret seg sør for rørleggeren i forrige limerick. Tyske turister er derimot nokså vanlige. Noen huggorm på Finnmarksvidda svømte vekk da vidda ble svidd a' De ble tatt i en trål og røkt slik som ål og servert til de tyske til middag En barnløs gubbe fra Grue fikk prøverørsbarn av sin frue Bak en sykehusdør¨ fikk hun frø fra et rør Men barnet - det liknet Kjell Thue Jeg har kanskje forklaringa på fenomenet til venstre. Det kan jo tenkes at dama på Grue var en ivrig 9-timelytter i den tida Kjell Thue styrte den butikken. Så kommer et produkt med et sluttpoeng jeg tviler på. Leif Juster gjorde den motsatte erfaringa i en sketsj på en Chat Noir-revy i 1971. Han fikk en toppløs sekretær, som han knapt ofra et blikk. Joda, den nakne sannhet er som regel en fantasidreper. Fortsetter han i samme temp, blir ikke denne sida nedlastbar. Som et forsiktig hint har redaktøren skrudd opp styrken på redaktørbrillene noen hakk. Ei ny sending fikk følgende dom: Ett av diktene var importert, og lånte dikt må dessverre refuseres på grunn av rettighetsproblemene. Et av de andre dreide seg om enda et bilmerke, men med trykket på feil stavelse! Finn Kalvik, den glade filur har aldri i livet vært sur Bak en hel masse træl har han finni seg sjæl og en helsikes god trubadur. Det skjønner jeg godt, for han bruker tydeligvis kveldene med nesa djupt i Dybwads rimleksikon. Den første tar jeg mer enn gjerne inn i denne spalta! Tatt i betraktning at det går mot vår 16. En storrøyker bosatt i Rygge hadde hosterier så stygge at han gulpa opp flere liter med tjære som ble brukt til å male en brygge Så oppdager redaktøren plutselig at det har gått veeeeeeeeeldig lang tid uten et nytt limerick i mailkassa. Sånn blir det vel når denne sida er statisk okei, stillestående og reinslig altså verken nøgne damer eller stive herrer - eee, bortsett fra i noen av 'rickene. Bodil Puntervoll-Pedersen Men heldigvis, det finnes noen som ikke svikter. Bodil Puntervoll-Pedersen har bidratt med gode vers på denne sida, og hun drar til med to stk. Legg merke til dette ordet. Bodil har ikke bare berika sida med to limericks, men også utvida Det norske Sprog med et viktig begrep. Definisjonen e kommer her: En fet liten gris i fra Strømmen han hadde en natt denne drømmen; på fatet han lå med ribbefett på, nå er han for tiden på rømmen. En hjembrentekspert i fra Stubben ble i jula så sørgelig subben, men kona fant råd, tok fram dunken, og nå ligger'n jammen på sprit hele gubben! Bare så det er sagt: Her lanserer Bodil en gammel og velbrukt vaksine mot allverdens influensa-typer. Men ikke i så store doser... Sommer og ferie er normalt ei kulturell dautid, i hvert fall på det kreative planet. Men noen har full trøkk på de små grå, og ved heimkomsten fra en lang ferietur fant redaktøren to limericks fra en gammel kjenning se nesten øverst i lia - Finn Tysland Johnsen Matrosen han slo opp med dama det ble ikke det helt store drama han seilte avsted til India med portugiseren Vasco da Gama Joda, det er mange måter å slukke sorga. For min del synes jeg ei jordomseiling høres flott ut og kan anbefales, men gjør oppmerksom på at n'Vasco seilte dit pepperen gror allerede i 1497, så den båten er gått... Da jeg trodde at verden - okei, i hvert fall Norge - hadde slutta å produsere limericks, dukka det plutselig opp et amerikansk produkt! Det er så oppsiktsvekkende at jeg må oversette. When I thought that the world - well, at least Norway - had stopped making limericks, out of the blue came a verse in American! Val Kolle har laga limericken om sin norskætta far, som lager nydelige kaker pynta med kløverblad av sukker, smånisser og gylne sjololademynter. Give a big hand for - Valerie J. Kolle Litt forklaring til siste linja: Artie O'Kolle er ei irskifisering av navnet på bakeren, Arthur Kolle barnebarn av Christian O. Kolle fra Norderhov, så det er sagt. Mai er ei fin grotid, også for poesi, har jeg hørt. Men å skrive poesi kan være så mangt, alt fra fri improvisering av rim og rytme med fjærpenna eller tastaturet , til møysommelig leiting i Dybwad's Rimleksikon. Jeg trår vel i begge retningene, med fare for å forskreve meg, men når det gjelder limericks, er saka grei: Der skal det rimes og rytmes. Da gir jeg rom til en med lang erfaring i bransjen: Olaf Agnar Gausvik Olaf Agnar har lang fartstid i limerick-bransjen, og her serverer han en bunke gode råd til både fiksere og fuskere i faget: Vi rickere bør repetere: To regler skal holdes i ære! Med limerickets lim - de innbyrdes rim - skal versene bygges og bære. Som versefot sier vi takk til linjer med fin amfibrakk. Tre fot i de lange gir gyngende gange lett-tung-lett-lett-tung-lett-klikk-klakk. Så griper vi pennen med iver og ser etterhvert som vi skriver med rimord og fot, at vi fatter mot og ordlek blir det vi bedriver. Så lærte jeg endelig det. Er det ikke noe som heter at man lærer så lenge man har leverandører? Jeg gir gladelig plass til flere produkter fra Olaf Agnar, og som leserne kan se: Han handsamar beggje målformene med like stor - eee - applomb. Han Sjur sette kona på jag til fastland og samyrkjelag med brev og bestilling: - Eg send' ikkje skilling for isen er utrygg i dag! Familietragedien er velkjent her nordpå, men jeg har aldri sett den på versefot tidligere. Jeg har alltid fundert på - hva skjedde videre? Kona kom nok velberga til butikken, ellers ville ikke beskjeden vært kjent. Men kom hun seg heim igjen over utrygg is med ti kilo sukker og ett kilo gjær i sekken??? Hos Reinert sat kona ved roret og sjølv fekk han sjeldan ta ordet, men han svalde si sut for når musa gjekk ut, ja, då dansa katten på bordet. Joda, Olaf Agnar har lest de eldgamle klassikerne. Her benytter han en 'kenning', altså ei litterær omkriving. At omskrivinga også er kjønnslig, er et pluss - det skal være doble bunner også i limericks! På en tidlig pinsedags morgen stikker en ny bidragsyter hodet opp av mailboksen. Jeg ser ikke bort fra at han har vært på opera i går. Værsågod , her kommer Jan S. Fosse Mumla noen puritanere om samme rimord i første og andre linje? I så fall, til og med Henrik Ibsen ga blanke f... Altså, innhold er viktigere enn form, og Jan S. Den berømt barber i Sevilla gikk amok her en dag i sin villa. Med sin skarpslepne kniv han parterte sin viv - men av elskeren fant man ei filla! Olaf Agnar Gausvik Ei feriehelsing eg sender. No kviler eg hovud og hender, let skjeggstubben gro, tek livet med ro og måler mi tid med kalender. Jepp, Olaf Agnar Gausvik slår til igjen, og denne 'ricken er milevis fra den vovede sorten. Den er - tja, hva skal jeg si, litt Jakob Sande både i form og innhold. Og det er med god margin noe av det peneste jeg kan si om andre sine skriblerier! Ingenting gleder redaktøren mer enn at gamle bidragsytere stikker hodet opp av mailboksen igjen med et åndsprodukt eller to. På en mårra med tungt regn som ikke bare gjør godt for bondens åker, men også sender kraftprisene litt nedover , finner jeg en mail fra en gammel kjenning, så for tredje gang - tata-ratatataaaaaaa: Finn Tysland Johnsen Finn kommenterer sjøl rick'en med at 'det gjelds å prioritere riktig her i livet'. Meg minner det mest om da mannskoret Gjallarhorn førti sangere + partnere spiste bederva lapskaus en time før en konsert i Konsvikosen juni 1963. Konserten blei humoristisk høydepunkt, men kunsnerisk lavmål. En kirkekonsert ut i Hen ble forsinket, grunn: baryton Gren Hans forlovede, Gro fikk klystér før han dro Det var derfor han ble noe sen. En ungdom fra tettstedet Støtt han ønsket han aldri var født og ei om han var om ikke hans far tok en sjans med kondom som var sprøtt Sånn er det. Vi er alle tilfeldigheter i utgangspunktet, med mindre man tror på reinkarnasjon som altså ikke har noe med Finnmarksvidda å gjøre. Verset vil forøvrig glede folket på Støtt, som ellers er mer kjent fra kulingvarslene strekninga Rørvik-Støtt, stiv sørvestlig osv. Stop the press - en debutant! Vel, ikke en nybegynner, akkurat, han er en skrivende fant med et langt litterært rulleblad. Okei, alle skjønner nok at jeg snakker om en kjenning, men redaktøren gjør ikke som en viss amerikansk president, og setter vennskap foran kvalitet. Det er med god samvittighet jeg sier velkommen på denne sida til Gisle Røthe Gisle Røthe skriver til vanlig på et sobert nynorsk, men her har han parkert Ivar Aasen og bruker i stedet sin heimlige dialekt til å fortelle et lite drama som han har lokalisert i området rundt Kleiva landbruksskole. Moralen kunne vært henta fra Margrethe Munthe: Bruk den pene hånden! En uheldig strikvarg fra Kleiva Syns livet gikk ganske på skeiva Han ladda og skaut Men du, det va flaut Han bomma, han trøkt a med keiva! Ei veldreia snella fra Strand Sku afsalutt ælske i sand De jubla og sang Då sprengfloa sprang De våkna på ræk langt fra land Strengt tatt skal en limerick ha ei veksling mellom mannlige og kvinnelige rim, som det heter. Det synder Gisle mot her, men det er evig tilgitt, for redaktøren bor på Strand! Sammen med fire veldreide sneller!! Alle er forøvrig innendørs i kveld, til tross for storflo... Det er bestandig like morsomt når tidligere bidragsytere roter i skrivebordsskuffa og leiter fram flere produkter på fem linjer, og sender dem hit. For tredje gang på ganske kort tid velkommen til Olaf Agnar Gausvik En ting er sikkert, den strenge limerick-forma har gjort dyrkerne av denne sjangeren svært oppfinnsomme når det gjelder å få fram poenget uten å ty til nødrim. Moralen i diktet får andre kommentere! Ihelkøyrd vart høna på Rød då hanen sprang på for å frø. Frå jenta på garden så kom kommentaren: - Ho kjempa, men valde å dø. Det store poenget med denne 'ricken er faktisk den underfundige tvetydigheta i siste linja. Et lite hint: Nøkkelordet er 'da'. Viser det til gebisset eller nyheta? Litteraturteoretikere ville trengt minst tre forelesninger på å utrede det. Humor er ikke deres sterkeste side. Ikke mye understatement her, nei. Derimot får vi et innblikk i et klassisk menneskelig dilemma - når det gode smaker vondt. Jeg minnes fra mi tid som butikkbetjent på 1950-tallet en sjuåring som kjøpte bruspulver og blanda i et glass vatn. Han likte brus, men det svei i nesen, så pjokken drakk og gråt, drakk og gråt... Her berører Olaf Agnar nesten det største ubesvarte spørsmål i nordnorsk litteraturviten: Hvordan fikser han Oluf det med ho Emma? Eller mer billedlig: Hvordan gjør en sjark og et tankskip det? Men Oluf Agnar lurer seg unna kjerna i saka ved å blande inn ei soveromstrapp. Dermed veit vi fortsatt ikke hvordan han Lars blei til, men kanskje litt mer om krigshumøret hennes Emma. All elskov er blitt eit dilemma for rallkatten Oluf og Emma. For all kraft blir han tappa av soveromstrappa så Emma er ganske forgremma. På drive-in-biografen i Skari ble Clas Göranson frostskada varig, for i kabriolet satt han der for å se på 'Vinterstängt i Januari! Men til forskjell fra de aller fleste svenskevitsene har bidraget fra Olaf Agnar et meget godt poeng, og er dessuten skikkelig morsomt. Her ser vi hvor tidspunkt-avhengig slike utfyllinger er. Noen minutter etter sitter han i baren, da er stillinga 'lett bakoverlent'. En time og fjorten drinker seinere er den kanskje 'horisontalen'. Tross alt bedre å være ærlig og innrømme allerede ved ankomsten at stillinga er 'insolvent'. Unnskyld, Olaf Agnar, jeg snakker generelt! I hotellbaren har jeg fortøyd. Jeg skrev meg inn ganske fornøyd og med litt finesse med navn og adresse og stilling 'lett foroverbøyd'. Og så - en debutant! Både etternavnet og et av versene tyder på at han er trønder, og det er en gjeng som kan det der med folkelig fyndighet, fra rai-rai-rai og kompassrosa rundt. Da rydder redaktøren plass for Oddvar Øyangen Kvinneidretten måtte sjølsagt bli limerick-tema før eller seinere - leve likestillingsombudet! Og jentene har jammen fått mange lekre tekniske detaljer på repertoaret, som for eks. Men at slike høyverdige idrettsprestasjoner skulle slå ut på fødselsstatistikken - se, det ante redaktøren ikke. En midtstopper fra Skårer Terasse hun lyktes svært godt med en brasse. Det ble stanga og inn men hun blir senere trinn og drar bort med et nytt navn i passet. Ein innbarka gubbe vi kalt Pyri hainn dampa på snadda med fyr i. Hainn røkt bare karva, blei gammel og garva og no blainnen i betterdø litt tyri! Så spørs det om alle tar poenget. Det gjør i hvert fall vi som har tørka gamle fururøtter et heilt år før vi lempa dem på sankthansbålet. Tyri er tørka harpiks i røttene, og det var saker som både gnistra og small. Jeg regner med at pipa hans Pyri blei blåst rimelig rein. Dette har redaktøren opplevd før: Gi en limerick-snekker et innsmett på denne sida, og vips - så kommer ei ny ladning. Oddvar Øyangen er såvisst ikke noe unntak. Bare et par dager etter debuten banka han på mail-porten igjen. Enn om norske forlag forsto at dersom litteraturen skal gro seg frodig, må alle nye spirer få en plass i sola. Her kommer nemlig på nytt en limerick som virker - unnskyld - sjølopplevd i sportens verden. Men å gå på fest fra Lamon og opp på Rosenborg? Fyren burde bruke sykkel og la dama sitte på stanga... Så en rapport fra norsk helsevesen. Her er fagterminologien såpass avansert at Oddvar har laga ei forklaring til sistelinja. Djupere går jeg ikke inn i materien. Klokka har passert midnatt, og leksikonet mitt har stengt for natta. En lensvikbygg så stiv over baken på sjukhuset ble lagt på et laken. Mens legen han tiner de hører gubben kviner: 'Lætt setemaskina laus opp saken! Vel oppe og på kne hun spør: 'Hørres vi heilt ne'? Som vanlig har Oddvar et sexy poeng, dessuten gir han et utmerket eksempel på hvor viktig 'timing' er i alt vi gjør. Olsen-banden sprengte seg inn til dyrebare skatter i takt med Oslo-filharmonikerne, så hvorfor skal ikke et trønderpar kunne dunke - vel, nok om det. Og så ei avslutning som røper hvor Oddvar kommer fra Otto Nielsen sang om samme bygda. Her dropper forfatteren både sex og idrett som tema, og kommer i stedet med eksempel på omstilling i jordbruket. Litt kraftigere ladning, og dritten ville ramla ned der den hører heime - på Charlemagne-bygninga i Brussel. Det var dagens politiske utblåsning. En oppfinnsom, lur bonde med henger og jordbær i snorrette senger tente lunta på en stamp full av møkk fra sin gamp, men velsignet ble kun naboens enger. Jeg skjønte nesten det kom til å skje. Oddvar Øyangen fikk noe voldsomt med blod på tann, ringte redaktøren og koseprata ei lang stund, og så tømte han skrivebordsskuffene for limericks og maila mesteparten av livsverket hit. Avisene forteller at Ibsens samlede dikt og datt kommer i 31 bind på tilsammen seksti tusen sider betal i rater eller kontant , men redaktøren mistenker Øyangen for å satse på et lignende volum. Likevel, to smakebiter fra hans nye sending kommer nedenfor: Her kommer Øyangen med et litterært C-moment: Han skriver limericks på tysk!!! Dette duplikatet gir forresten limerick-sida en utvida internasjonal profil. Du har tilfeldigvis ikke en vers på for eksempel swahili, Oddvar? Auf der leeren Galerie im Dom von Bingen will ein Liebespaar ein Weilchen da verbringen. Oben flüstert Fräulein Heinde: - Hört uns unten die Gemeinde? Og så - noe som alltid varmer et gammelt redaktørhjerte - en debutant: Tore Fjordheim En upålitelig liten fyr i fra Billit bestemte seg for å bli litt. Han hadde noe på gang, men dama dro med en gang. Vel vel, der starter faktisk alle! Det som overrasker med beskjedenheta hans, er at postadressen heter Oslo. I gamle dager var det vi i nord som - okei, ikke mer fleip: Tore kan trygt fortsette å skrive limericks. Det er ikke dårlig å lage rim på Billit i sitt aller første forsøk. Kanskje blir han den første som finner et rimord på Oslo??? Nummerskilt på hva, spør du? Joda, jeg hører både forbausede gisp og missunnelige sukk i bakgrunnen fra folk som ikke er klar over at amerikanske kvinner av norsk avstamming er reine dynamitten. Kanskje er det våren - i hvert fall har strømmen av limericks økt betydelig i det siste. En av innsenderne er en gammel kjenning som sier på nynorsk! Her kommer han: Olaf Agnar Gausvik Begravelsestalen var kort: - Her minnes vi han som gikk bort. Tålmodig og tapper snekra han trapper; nå står han ved himmelens port. Men her må jeg si som forteller at tanken min ledes vel heller et annet sted hen for vår avdøde venn har kun snekra trapper til kjeller. Redaktøren er svak for sagaer, og da spiller det mindre rolle om det berømmelige stedsnavnet mangler i første linje. De reint teologiske aspektene ved denne historia skal ligge urørt, her er det de handtverksmessige spesialitetene til avdøde som er poenget. Og sjølsagt penna til Olaf Agnar, den setter virkelig et loddrett perspektiv på tilværelsen! Olaf Agnar drar til med enda en limerick i samme gata. Den handler om en kar som virkelig forbereder seg godt. Redaktøren lar denne glimrende ideen gå videre til alle store konsern: Kutt ut fallskjermer til toppidioter som får sparken, gi dem et prima brannslokkingsapparat i stedet! En angrende synder fra Lista syns ikke at framtida frista, og med tanke på det så fikk han lagt ved fullt brannslokkingsutstyr i kista. Eg var vel kan hende litt stygg da eg spurde om slikt, men svaret kom kvikt: - Nei, ho er blitt uføretrygda! Oioioi, her må redaktøren formulere seg med stor varsemd. Huhummm, kan det være at nattkinoen måtte stenge fordi hun som dreiv den - nei, det må være noe annet. Eller at gatekjøkkenet har skalka lukene etter at - vel, redaktøren gir seg. Den som vil tenke koffert, får bare gjøre det! Dessuten: Olaf Agnar har fått sin egen på nettstedet!! Når lauvet grønnes i mai, da spretter jentene ut med nyskrevne limericks i handa. Hmmm, det blei nok ikke så nyskapende poetisk som redaktøren hadde håpa på. Trærne hadde sikkert fått grønndrakten allerede i april sørpå, slik klimaet er blitt etter hvert. Men tre limericks kom i hvert fall flagrende gjennom breibandet, og avsenderen er en debutant på denne sida, nemlig Jorunn Pettersen Ved første øyekast ser denne rick'en ut til å fortelle om en liten hverdagstragedie, men pass på - her streifer Jorunn innom en alvorlig trend i dagens samfunn. Akkurat, det gjelder bruk-og-kast-mentaliteten, som nå altså har nådd legemsdelene våre. Bytt til siste modell-skank fra catwalken i Paris og vekk oppsikt i gågata på Toten! Redaktøren kjenner seg djupt og vemodig igjen her. To av de tre pc'ene i nettverket sliter med for lite minne og for liten harddisk. Er det ikke en lov som sier at uansett hvor mange skap og skuffer du kjøper, så blir de fyllt på null komma niks? Og sørger du ikke sjøl for å stappe dem til randa, så gjør 'n Bill Gates det for deg. Det er forhåpentligvis lite sannsynlig at den kinesiske ambassaden sørfer innom denne sida, så redaktøren tar sjansen. Neida, problemet er ikke linja med de skeive øya, og heller ikke antydninga om at kineserne ikke ser hvor de går. Den store potensielle ærekrenkinga ligger sjølsagt i at kineseren snubla og slo seg til svenske!!! Man kan vel miste ansikt av mindre... En kineser som ferierte på Flå, hadde selvfølgelig øya på skrå, men hadde'n sett framover og rett, så hadde han ikke slått seg gul og blå. På kalenderen er det sommer og agurktid, men mailboksen strutter plutselig av limericks se også sida til. Og en av bidragsyterne kjenner vi fra før: Val Kolle Val har ei produktiv penn. Skal vi kalle dette kollektiv-rick? Uansett, Val viser at det går an å skrive limericks med tema over beltestedet. Det blei et drama i fire akter Jakob Sande fant opp den tittelen. Som slektshistoriker kan redaktøren bekrefte at - Joda, sånne tildragelser har absolutt forekommet! For sikkerhets skyld vil han reise inkognito. Poemet handler om den store og livslange kjærligheta. Redaktøren blei ganske rørt under lesinga... The poem tells about the big and life-long love. The editor became misty-eyed during the reading... Nicely-built with solid, mean muscle From his head to a firm-sculptured bustle His tan chest heaved and glistened His bronze arms moved like pistons As we danced to the 2-Step and Hustle. And now Val has got her own! Redaktøren pusser med stor glede kornetten for å ønske velkommen - Aase Ryssdal Sæther Ein ungkar frå Torskangerpollen er slett ikkje rådlaus i knollen: Når storstormen bles over holmar og nes set han garn - i akvariebollen. Både språk og tema forteller at bidraget kommer fra Vestlandet. Der står Ivar Aasen fortsatt sterkt, der har de en slags mottakssentral for atlanterhavsstormer, og sist - men ikke minst - har de en nådeløs evne til omstilling ved alle slags kriser i fiskerinæringa. Men akkurat denne varianten ville vel neppe kommet på topp i gamle dagers fiskerimeldinger klokka halv ett på dagen. Her kommer ei beretning fra næringslivet på en annen og mer vindstille kant av landet. Historia er egentlig djupt tragisk, for ikke å si MacAber, som det heter på skotsk, men redaktøren slipper den mer enn gjerne på nettet, for moralen god: Det er godt stoff også i folk fra Bærum. I Bærum der hadde ein bæring lagt 10 kubikk klar til levering. Han snubla og datt - vart til sist funnen att på saga, som prima sortering. Redaktøren har den store glede å presentere en nordmann, bosatt i Sverige nærmere bestemt Värmland , med nynorsk som brødtekst-språk, og med svenske verselinjer - med andre ord: Sveinung Eide En fart-tokig stolle från Kil åkte mycke för fort i sin bil rakt in i en rondell det blev en jättesmäll så nu kör han i änglarnas fil Redaktøren har hatt et traumatisk forhold til svensk heilt fra den dagen i 1963 han sa til ei jente øst for Kjølen at hun var et vidunder, og trodde han hadde kommet med en flott komplimang. Mangelen på gode svensk-norske ordbøker må ta skylda for den blemma. Sveinung benytter et annet ord som kan misforstås, men her er redaktøren på tryggere grunn: En rondell er i dette tilfellet verken en felgtype eller et lampefeste, men kort og godt ei rundkjøring. Samme saksområde trafikk , samme tema råkjøring og samme utfall kræsj. Denne formsikre og kompakte limericken byr på mange refleksjoner, blant annet denne: Svenske råkjørere synes å få svært rask tilgivelse for sine synder i trafikken. Peter må ha tilgitt karen like fort som amerikanske presidenter benåder dømte medarbeidere. En sångarbas, född i Skanör åkte bil så som inte man bör in i kurvan i hundra så man kan inte undra at han nu står i himmelens kör Det var en mørk og stormfull aften - nei, nå overdriver redaktøren. En ganske alminnelig høstdag fikk denne sida ei ladning limericks til, innsendt av en gammel kjenning se nesten øverst : Tore Ravn Ottesen Sist Tore sendte et bidrag, fortalte han at forfatteren brukte pseudonymet Van den Galgenvogel. Denne gangen forteller han at mannen bak dette navnet var hans onkel Anders Ravn Ottesen, som etterlot seg omkring to tusen limericks. Vi nøyer oss med tre til i denne omgangen. En fisker visstnok fra Gjæsingen fikk en ufisk en dag over esingen. Den ble slengt over bord med følgende ord: Til helvete med den — den fjæsingen. Den kom gjerne midt under middagen, som fem-seks dager i uka besto av en fiskerett. Både kniver og gafler stilna litt mens en autoritativ stemme leste siste nytt fra feltet i nøyaktig fem minutter på avslepen bergensdialekt. Van den Galgenvogel viser en annen måte å bli kvitt ufisken. Sannsynligvis nynna han også muntert noen minutter i tillegg. Og no stend han aldri i beit. Ein fruktdyrkar inne frå Aga drakk et brygg som han sjølv hadde laga. Det var sterkt, gut, som krut - og han såg ikkje ut der han fór millom frukt-trer og sjaga. Man skal ikke se bort fra at før eller seinere kommer YouTube-alderen også til dikt-sider som denne. Rett nok er tekst og bilde to vidt forskjellige medier, der det ene kan rime og det andre ikke, men redaktøren er ikke fremmed for tanken om at en veldreid video kan visualisere situasjonen i denne limericken til beste for de leserne som ikke klarer å skru på sin egen fantasi. Vel, redaktøren er avholdsmann og derfor ikke aktuell. Så er scenen rydda og klar for en debutant. Fra Larvik har vi fått smakebiter av den omfattende produksjonen til Gunnar Strømmen Larvik er som kjent stedet der folk drikker Farris året rundt. Kanskje må denne limericken tolkes i et slikt perspektiv. Mannen fra Bekk hadde vel simpelthen fått vannskrekk, eller aquafobi, som Gunnar så treffende kaller det, av all pimpinga. I stedet var han blitt kunde hos Larviks Bryggerier, som blei bestyrt av Thor Heyerdahl senior. Og han var far til Thor Heyerdahl junior, som ikke kunne svømme og kanskje var aquafobist. En aquafobist i fra Bekk gikk på kurs for å fjerne sin skrekk. Det er rart det går an se nå drikker han vann sa hans kone, tok ølkassen vekk En havfrue sjøsatt i Sogn traff en fridykker og ble med rogn Ja, slik kan det gå uten tørrdrakter på Nå kjører de yngel i vogn Et stykke på vei minner denne historia om en eller annen Disney-film, sjøl om handlinga der ikke var lagt til Sognefjorden. Men Disney beveger seg jo aldri i nærheta av forplantningas mysterier, så der hopper handlinga avgjort over i norske farvann. Sistelinja minner mest om ei søndagsstemning på fisketorget i Bergen. Gunnar er ikke bare en formsterk limerick-skriver, han viser også et stort språklig ordforråd i fremmedlandsk. Vi har sett at han kaller vannskrekk for aquafobi, som de gamle grekerne kanskje ville forstått. Men her slår han til med uttrykket mopedofil, og det klinger atskilling nyere de gamle grekerne kjørte ikke moped. Litt av et ord, forresten, i full lengde og norsk oversetting blir det motor-pedal-elsker. Kanskje vafler med jordbær og rømme? Først litt geografi: Tjømme er lokal uttale av øynavnet Tjømø redaktøren husker godt bildet i geografiboka av Vrengen bro, som så ut til å være verdens lengste, og i hvert fall førte til Verdens Ende. Og så til sistelinja: Er det kanskje Vestfold-koden for det nygifte par helst foretar seg? Redaktøren har vært i Brekkestø! Nils Kjær var også der, han skreiv brev. Men verken redaktøren, Al Gore eller Nils Kjær var visstnok drømmen til dama i denne spenstige limericken med trestavings-rim, også kalt limerick-snekkernes c-moment. Bravo, Gunnar, du står som en påle i nedslaget. En aldrende jomfru fra Brekkestø så på Co'op sin Drøm, med et knekkebrød! Etter en som vanlig slakk sommer våkner limerickørene opp av dvalen og mailer bidrag til redaktøren. Det vil si, denne bunken med åndsprodukter kommer fra en flittig bidragsyter som slett ikke har ligget på den poetiske latsida i sommer. Her kommer for femte gang — Finn Tysland Johnsen En sørlending kom til St. Den neste rapporten fra himmelrikets port blir vel at heller ikke St. Vi er alle linedansere, dermed blir lina en metafor for livsløpet vårt. Samtidig legger Finn inn ei mordgåte i sistelinja: Hvem skar over tråden? Var det sirkusdirektøren, som hadde for mange ansatte og som hadde latt være å utstyre linedanseren med en kostbar fallskjerm? Redaktøren oppfordrer Kripos og Konkurransetilsynet om å se på saka. En danser på line fra Dover som gjør det som få andre vover ble plutselig lik det hadde seg slik at noen skar livstråden over Tre ungjenter reiste til Knaben de kom allesammen fra Schwaben Hvilken nedtur det ble ingen gutter å se Wie so soll kein Mädchen es haben Nå frykter redaktøren brudulje mellom to bidragsytere. Inntil nå har Oddvar Øyangen se lenger opp og på hatt monopol på leveranser av teutoniske limericker her i gården. Men sjølsagt, konkurranse påstås å være av det gode. Redaktøren stusser forøvrig over at jentene dro til Knaben for å se etter gutter. Stedet er jo mest kjent for sine forekomster av molybden. På den andre sida, det er neppe lett å lage en god limerick av et sølvkvitt transisjonsmetall med atomvekt 95,94. Sterk metafor også i denne limericken! Umiddelbar tolkning: Den som velger å kjøre løpet sitt aleine, risikerer å møte den mye omtalte veggen før eller seinere. Nå har enkefru Heggen tydeligvis ikke valgt situasjonen sin sjøl, men det innbyr bare til enda ei tolkning: Også den som ikke får den nødvendige støtta i løpet sitt, vil dundre i veggen. Redaktøren føler nå en stadig sterkere trang til å gjøre noe med løpet sitt... Så alene gikk enkefru Eggen og hun klaget til legen sin, Heggen Så ensom går jeg men i går hendte meg at på hjemveien møtte jeg veggen Hos kineserne var der en mann der vel ei kan beskrives som tander For når han kastet spyd gikk det langt, og med flyd E har hørt at han e kristiansander. Joda, redaktøren har registrert at ting har foregått i Beijing hvor blei det forresten av den gamle hovedstaden Peking? Det var liksom ikke nok med bare Mette Marit der nede. Okei, vel unt, Kristiansand, men nå må storebror Bergen fleske til med prestasjoner av olympisk format. Det er mer enn femti år siden Arne Hammarsland spurta fra et par polakker på 1500-meteren i en landskamp på Bislett. Midt i førjulsstria har redaktøren fått den beste førjulsgaven av alle - en ny bidragsyter. De som våger seg opp i blogosfæren, kan klikke inn rimerier. Han har sendt en haug limericks, tydeligvis i håp om å få dem publisert i mer sentrale strøk, etter at han i årevis har holdt seg til spaltene i ei utkantavis, Akershus Amtstidende. Vel, alt er jo relativt. Flere av versene hans er utmerket geografiundervisning for Oslo og omegn, og redaktøren falt straks for stedsnavnet Steilene. Enderim av den tredelte typen tung-lett-lett gir en wildenveysk schwung over linjene. Egil har funnet rimord som matcher så det smeller, og poenget er slett ikke noe nødrim! Flaskebekk er ei større utfordring som rimord, derfor har Egil putta stedsnavnet inne i linja, og konsentrerer all oppmerksomhet om ei snerten dame. Her må man være våken og lese sistelinja nøye: Egil smiler ikke til dama, men av henne, dermed blir verset straks upåklagelig anstendig, i stedet for påklagelig uanstendig. Det er jo snakk om ei frue, og hva ville herr Lyche sagt dersom flørten blei for heftig? Uansett til eller av, vi får håpe at herr Lyche ikke leser Akershus Amtstidende. Ja, her kan man saktens lure — hvilket organ er det Egil tenker på, eller rettere sagt: Hvilket organ vil han ha leserne til å tenke på? Streifer han kanskje innom den engelske dobbeltbetydninga av samme ordet, der den ene er under beltestedet og den andre i kirka? Redaktøren har absolutt sansen for slike åpne poenger, det gir muligheter for å tygge drøv på verset lenge etter at man har lest det. Vel, noen kaller det å tenke koffert. En smørtenor bosatt på Ljan lever sundt og tar daglig litt tran for det er svært så viktig å være forsiktig når man har slikt et sårbart organ. En aktfotograf i fra Fjøser fikk besøk av to franske massøser. Han tok bilder i fleng av de to i sin seng. Tenk så praktisk å ha selvutløser. Det felles arbeidmarkedet har tydeligvis ført til innvandring av arbeidskraft også innafor — eee — omsorgsyrkene, og eurosonen har dratt med seg en erosone inn i landet. I hvert fall til Fjøser. Egil antyder at det gjelder Fjøser i Follo, men det finnes et ditto i Brandval. Polen ligger ikke i Akershus, såvidt redaktøren kan erindre fra sitt nødtørftige folkeskolepensum, men polakkene betrakter visstnok fylket som sitt annet heimland, ifølge mange avisoppslag. Imidlertid er det første gang redaktøren blir gjort merksam på at polakkene studerer annet enn bygningstegninger. I dette tilfelle er det snakk om en som vil bli cand. For all del, kyr går ikke i dameklær, men studenterlivet omfatter mer enn fag. En kjønnsforsker kom i fra Polen med stipend til Landbrukshøgskolen. Denne stipendiat kom til det resultat at der var intet nytt under kjolen Den fagre fru Valgerd frå vest og ein smilande, lytefri prest selde valflesk med svor og profitten vart stor, så han Jagland fekk gå i protest Så en årgangs-limerick. For dem som husker tida etter at n'Oddvar brakk staven, men før Bjørn Dæhlie la opp, demrer det kanskje at det norske politiske landskapet stadig har fått nye trekk og tråkk. Denne limerick'en kan dateres til 1997, dengang 36,9 ikke bare var noe nær normalen på termometeret, men også blei brukt til å stille kabinettspørsmål. Redaktøren er forøvrig så gammel at han husker da 36,9 var ei utmerket rundetid på skøytebanen. Men Jagland er jo ingen skøyteløper. Egil har tydeligvis talent som politisk kronikør, og her kommer fortsettelsen på forrige limerick. Nå har jo Jagland vandra langt siden 36,9 — først ut av det norske hus, deretter til toppen i utenriksdep'et, så opp på presidentstolen i Stortinget, og nå til sjefskrakken i Nobelkomiteen. Hamsun skreiv rett nok boka med den tittelen, men han fikk Nobelprisen i litteratur, ikke fredsprisen. Allikevel — nesten innertier, Egil! Tør vi å spørre om Lier-gutten også blir gen. En landsfaderspire fra Lier talte vakkert om blomstrende ti´er, men han fikk som fortjent da han regnet prosent. Så nå vandrer´n på gjengrodde stier. En venn — la oss kalle ham Kjell, Fant en bisverm i hagen en kveld. Han var livredd for stikk og fikk bistikkpanikk. Joda, redaktøren tar sjansen på å publisere denne, men ser ikke bort fra heftige protester fra visse pedagogiske kretser. Der har allegorien om blomsten og bien i alle år vært redningsplanken for blyge lærere, og så lager Egil koas og urin — unnskyld, kaos og ruin, heter det — av innarbeidde og trygge begreper. Enn hvis elevene blander bie-seksuell sammen med bi-seksuell? Nå mangler det bare at også Norges Birøkterlag kommer med innspill og roter til situasjonen enda mer. Her åpner Egil virkelig nye perspektiver innafor både legevitenskapen og dansekulturen. Redaktøren var ikke klar over at Viagra gjør enkelte lemmer myke igjen og samtidig andre stive, men tror Egil når han sier og rimer det. Enda mer oppsiktsvekkende er imidlertid utslagene i dansepreferansene — tangoen er jo stiv og valsen myk! Det var noe annet i gamle dager, utmerket gjengitt i Husmannspolkaen til Alf Prøysen. Men det var altså før Viagraen blei oppfunnet. Du husker vel Gunnar fra Mo, han som bød opp til tango for to? Nå har´n fått slik podagra at han tar litt Viagra, så nå danser han vals får vi tro. Min Hjørdis beundrer teknikken til en bulldozerkjører kalt Nikken. Hun er så int´ressert, ja, rent ut fascinert av hva han får til med hydraulikken Til dagsordenen: Hjørdis er ikke den virkelig kona til Egil, men hans fiktive bedre halvdel i ei petitspalte. Smart påfunn, bigami uten strafferettslige konsekvenser. Nok om det, her løfter Egil antydningens kunst til — vel, til nye høyder — i sluttlinja, men ellers mer enn antyder han at Hjørdis liker bulldozer-typer. Det er visstnok ikke mannen hennes, som Egil sier er besteborgerlig, men i disse finanskaotiske tider ender vel også besteborgere som bulldozerkjørere. Det er ei kjent sak at i kakelinna begynner skvadroner av fluer å surre rundt i kjøkkenet. Det synes som limerickforfattere gripes av samme julestemninga og blir like bevinget som fluene. I løpet av ei hektisk førjulsuke surrer i hvert fall to debutanter rundt i mailboksen, til stor glede for redaktøren. Og den nyeste poeten på sida er Leif Riis Strøm Kulinariske limericks passer fortreffelig når kalenderen viser at jula er i anmarsj. Leif har imidlertid ikke skrevet en hyllest til lutefisk eller pinnekjøtt, han kommer derimot i poetisk modus ved drømmen om en Solanum ruberosum ringerikiensis, med andre ord en ringeriks-pottit. Knollene kan forresten brukes til annet enn tallerkenfyll. Det hevdes at glupe bondegutter blei finansiert inn på universitetet for snart to hundre år siden ved at fedrene deres produserte potetsprit for salg. Flaskefyll redda altså rekrutteringa til den nye norske embetsstanden. En kantete knoll med smilehull er kjempegodt attåt julerull. Med ringerikspoteter, og gjerne litt rødbeter, kan du nyte hver eneste munnfull. En matglad bonde fra gården Vaker synes all slags middag knapt smaker uten ringerikspotet til. Men han er litt i tvil om den egentlig passer til pannekaker. Vaker er en storgård på Ringerike, og dermed er Leif plassert geografisk. Men så er det jo blitt slik at de fattigste knapt har råd til å kjøpe poteter i dag. For tredje gang på kort tid suser en debutant inn i mailboksen, og denne gang nøyaktig på vintersolverv! Redaktøren avstår fra å legge tung symbolikk i dette, men nøyer seg med å si hjertelig velkommen til Tore Vøien Forrige debutant slo til med kulinariske limericks, Tore serverer et kjemisk produkt, eller i hvert fall et kjemisk poeng. Samtidig utfordrer han redaktørens kunskaper uti faget. Ellingsens Handelsskole, halvårig dagkurs 1957, og eksamen fra Nesna Lærarskule noen år etterpå. I hvert fall på lærerskolen dukka hydrogenperoksid opp i pensum, og på handelsskolen lærte man om kjøp og salg av bleikemidler. Men Tore er i hvert fall den første til å opplyse av svenske blondiner egentlig er skapbrunetter. Jeg møtte to helsvenske kvinner Med hår som av ibenholt skinner I vannet de slo Litt H 2O 2 Og nå er de ekte blondiner For å røpe ei hemmelighet: Det er snart et år siden forrige debutant dukka opp. Her er det flaska som er poenget, den er verd all verdens whisky og ingen fiasko — med mindre kan kan litt gammelmodig italiensk. Med andre ord, Knut bør være glad for den spesielle gaven og passe godt på den. Men er limericken sjølbiografisk, Steffen? I disse knausgårdske tider må vel redaktøren være foreberedt førebudd på skribenter som river av seg livshistoria i mange bind med både slekt og venner som persongalleri. Redaktøren venter i spenning og biter negler. Det skal han ta med knusende ro. Ribba har forlengst mista den førsteplassen på julemiddagsbordet den i si tid kneip fra lutefisken. Nå er det pinnekjøtt for alle penga — inntil vi får den nye favoritten julepizza. I et grisfjøs her oppe i nord gikk julkveldens ribbe med svor rundt i bingen og sa Æ håper æ da får mer surkål enn mor fikk i fjor En mann gikk på Polet på Mo for å kjøpe god julvin til to — Vil du ha demi-sec? Og til julemiddagen hører sjølsagt drikke som inneholder C 2H 5O 4, om redaktøren ikke husker heilt feil fra pensumet i kjemi femti år bakover i tid. Nå er den samme redaktøren imidlertid blitt svært avholdende og har syltynn peiling på de tekniske betegnelsene på polvarer, men mannen i polkøa tenkte kanskje at ny vin i gamle sekker ikke er så lurt? Her kombinerer Finn lett og elegant en mytisk figur Santa Claus med et helseproblem inkontinens og ei stadig dagsaktuell hending virksomheta til han der Assange. Ingen andre kommentarer til dette produktet enn en sekser på limerickterningen! Santa Claus has a girlfriend, miss Meaks he has known her for several weeks all the presents we get from this couple are wet you know, Wiki, his darling, she leaks Det er ei stund siden redaktøren kunne presenter en nykommer, men i dag skjer det igjen. Denne gangen er det en kar fra Bø i Telemark, bosatt i Sandefjord, og han sørger for å øke nynorskprosenten på denne sida en nødvendig smule. Med andre ord:: Johnny Olsrud Ein heimebrentsbrennar frå Bø var nær ved i helga å dø då utstyret sprang i lufta med pang. Nå står han ved polet i kø. Inspirasjonen kom da Bø fikk vinmonopol for noen år siden, men Johnny sier ingenting om hva som ko først av det og Bø sommarland. Jeg sendte inn fem stykker og mener at alle kom på trykk. Premiene var skrapelodd - som selvsagt ikke ga noen gevinst. Men moro var det lell! Ei svarthåra jente fra Lunde, Var ute om kvelden en runde. Stakkar, hun burde gjort som ei dame jeg kjente. Og i en tidsalder fylt av kvinnemakt er det ikke uventa at ei jente slår til: Laila N. Jensen Legg merke til dialekten — den er jærsk. Det er som regel et sterkt innslag av understatement i jærhumoren, antakelig også i denne limericken. Det gjelder bare å finne brodden! Fru Erna og Siv fòr te Kongen mens Jens stod igjen på perrongen. Han bannde og svor det gjønå han fòr nå syng dei den blå-blåe songen.